skip to Main Content

Parterapeuten på parti med kona?

Mannen opplever at kvinnelige terapeuter automatisk støtter konas versjon. Upartiskhet, ofte vanskelig, men et "must".

Vi samlivsterapeuter tilstreber upartiskhet. Mannen opplever at kvinnelige terapeuter automatisk støtter konas versjon. Dette skriver en mann inn til samlivsrådgiver Frode Thuen i A-magasinet, 4.8.16:
«Min kone og jeg har i to perioder gått til ekteskapsrådgivning, og begge ganger har vi etter kort tid konkludert med at dette ikke har noe for seg. Det er særlig jeg som har vært skuffet, mens min kone har fått litt mer ut av det.
Begge gangene har vi for øvrig møtt kvinnelige terapeuter, og jeg har følt at de har hatt liten forståelse for mine synspunkter.
Lignende erfaringer har jeg også hørt fra andre menn, blant annet mannen i et av våre nærmeste vennepar – som jeg har snakket mye med om disse erfaringene.»

Som kollega  av Frode Thuen, og selv samlivsterapeut, er det  interessant  for meg å få vite hvordan mannen i et parforhold kan oppleve rådgivningen. Nedenfor har jeg tatt med videre korrespondanse og hva Thuen svarer. Så absolutt ting å ha i mente for meg som samlivsterapeut!

Helt avgjørende å være upartisk

For egen del er  jeg svært opptatt av ikke å opptre partisk og ikke bli oppfattet som jeg holder med kona mot mannen eller vise versa. I Dette er helt avgjørende for at de som søker hjelp skal få noe ut av parterapien.

Mint tilnærming er  følgende:

Når  ting skjærer er det aldri slik at bare den «har skylda» for miseren. Som det  heter: «It takes to to tango». Slik er  det i et parforhold også. Det er hvordan samspillet og kommunikasjonen mellom de  to har utviklet som er «problemet», ikke en av partene.  Det er dette dårlige samspillet jeg tar  fatt i når par kommer til meg i terapi.  Min jobb er å  få begge  til å se  sin egen rolle – og ta ansvar – i hvorfor og hvordan det  dårlige  mønstret har utviklet seg. Dette krever noe av begge partner. Skal et forhold komme på skinner igjen må begge gjøre sin del for at det skal skje.  Mitt «råd» til par som kommer til meg er derfor: Det trengs  teamarbeid for å ha et godt samliv!

Relationship issues - Mature couple sitting in different directions

MER FRA ARTIKKELEN I A-MAGASINET:

 

Mannen,Stig B. Hansen, skriver:

Vi har vært gift i tredve år, og har stort sett hatt det bra. Men vi har også våre utfordringer, hvor min kone og jeg kan stå ganske steilt mot hverandre. Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at en sak alltid har to sider, så jeg tror ikke at mine analyser og løsninger nødvendigvis alltid er bedre enn de min kone kommer med. Vi har bare motstridende syn på hva som er problemet og hva som er løsningen. Men det har jeg ikke fått aksept for fra familierådgiverne; de har temmelig uforbeholdent «kjøpt» min kones beskrivelser. Og da opplever jeg ikke at de har hjulpet oss som ektepar.

Mannen om de kvinnelige terapeutene;
De har sikkert prøvd å være nøytrale og upartiske, men jeg har merket på måten de har ordlagt seg, og på ansiktsuttrykk, blikk og gester, at de har vært på min kones parti. Det har også hun merket, og har naturlig nok brukt det for alt det er verdt i våre samtaler etterpå. Med det som resultat, at vi da bare har stått enda steilere mot hverandre enn i de periodene vi har prøvd å finne løsninger på egen hånd. De to rundene med ekteskapsrådgivning har derfor gjort vondt verre for vår del. Men heldigvis har vi klart å hente oss bra inn igjen etterpå.

Mannen spør Frode Thuen:

Hva er dine erfaringer – som mannlig terapeut? Har du noen synspunkter på dette, og er det noe man diskuterer i fagmiljøet?

Samlivsekspert Frode Thuen, professor i psykologi ved Høgskolen i Bergen svarer:

Du har gjort deg noen interessante erfaringer med ekteskapsrådgivning (eller parterapi, som jeg foretrekker å kalle det), som jeg tror en god del menn kan kjenne seg igjen i. Av flere grunner: Det ene er at man ofte møter kvinnelige terapeuter – som kanskje lettere identifiserer seg med, eller uttrykker forståelse for, kvinnenes opplevelser og beskrivelser. Rett og slett fordi det kan være lettere å etablere en felles forståelse, eller allianse, med klienter av samme kjønn. I tillegg kan kanskje også mannlige terapeuter ha en tendens til å vise større forståelse for den kvinnelige part – fordi kvinner gjerne er mer relasjonelt og emosjonelt orientert enn menn, og av den grunn vil kunne formidle en mer overbevisende beskrivelse av problemene. Det merker jeg også selv i mine møter med par (hvor parforholdet består av en kvinne og en mann).
Men etter hvert som jeg blir bedre kjent med paret, kommer ofte mannens perspektiv tydeligere til syne. Og det som i utgangspunktet kanskje fremsto som en litt urimelig eller ufølsom mann, og en forsømt kvinne, viser seg gjerne å være mer nyansert og sammensatt – hvor problemene i forholdet mest av alt skyldes at det har utviklet seg et dårlig samspill, heller enn at mannen er spesielt vanskelig å leve med. Det kan være en utfordring for parterapeuter å se dette, og å anerkjenne mannens perspektiv i problemforståelsen. Her tror jeg enkelte terapeuter – og kanskje særlig kvinnelige, har et forbedringspotensial.
Det som i utgangspunktet kanskje fremsto som en litt urimelig eller ufølsom mann, og en forsømt kvinne, viser seg gjerne å være mer nyansert og sammensatt.
Møter med negative holdninger
Forutinntatte oppfatninger og forhastede slutninger kan for øvrig også gå den andre veien; for en del menn har sterke motforestillinger mot å oppsøke terapi. Ikke så sjelden blir de først med etter langvarig oppfordring og overtalelse fra partneren, eller etter at de har fått kniven på strupen. I så fall møter de med negative forventninger til behandlingen. Forventninger som i sin tur kan gi opphav til selvoppfyllende profetier. Jeg opplever rett som det er slike forutinntatte oppfatninger fra menn – mer eller mindre eksplisitt uttrykt som skepsis og motstand mot å delta i behandlingen. Jeg vil tro at dette gjør seg enda mer gjeldende overfor kvinnelige parterapeuter.
Når menn føler seg lite sett og forstått i forbindelse med parterapi, kan det altså skyldes at de blir møtt med forutinntatte holdninger fra terapeuten, eller at de selv har negative forventninger til hva som møter dem. Eller en kombinasjon av disse faktorene. Men heldigvis går det seg ofte til etter hvert.
Terapeut og klient må bli kjent
Det har den norske psykologen og parterapeuten Morten Anker nylig påvist i en studie av kvinner og menn som går i parterapi. Den er gjort i samarbeid med noen av de mest sentrale, internasjonale forskerne på området. Her går det frem at de mannlige klientene jevnt over er mindre fornøyd med behandlingen enn de kvinnelige klientene – etter første konsultasjon. Forskjellen avtar imidlertid over tid, og etter ti konsultasjoner er det ikke lenger noen kjønnsforskjeller å spore. Kanskje tyder dette på at både terapeut og klient trenger mer tid på å lære hverandre å kjenne, når klienten er en mann.
En undersøkelse av den norske familieverntjenesten fra noen få år tilbake, viser for øvrig at et stort flertall av brukerne er godt fornøyd med det tilbudet de får. Her skiller man riktignok ikke på kjønn, men resultatene tilsier likevel at både kvinner og menn i det store og hele opplever å bli møtt og ivaretatt på en bra måte når de først oppsøker parterapi. I alle fall blant de parene som valgte å delta i undersøkelsen. De som ikke besvarte spørreskjemaet, vet vi naturligvis ikke noe om.
Vi diskuterer dette altfor lite
Uansett: du peker på et viktig moment som i all for liten grad blir diskutert i fagmiljøet. For når menn som deg som «liker å snakke om det meste, også om tanker og følelser», som du skriver, ikke har opplevd å bli sett og forstått av de parterapeutene, kan man lure på hvordan de fåmælte mennene med mye mindre erfaring i å snakke om mellommenneskelige problemer, opplever det. Her tror jeg det av og til kan være stort sprik mellom det de føler behov for, og den hjelpen vi som parterapeuter tilbyr.

Back To Top